What if?

Hva ville jeg egentlig gjort hvis:

• Mamma døde?
• Pappa døde?
• Broren min døde?
• Marie døde?
• Gitte døde?
• eller hvis farmor døde?

Jeg veit egentlig ikke, men jeg har gått igjennom det utrolig mange ganger i hodet mitt. Som når mamma skulle kjøpe avisene på søndag, en tur som egentlig tar toppen 15 min, og hun brukte nesten tre timer. Jeg ble neste forberedt på å få en telefon om en ulykke eller noe, jeg gikk til og med inn på nettaviser for å se om det hadde skjedd noe på veien. Ingenting. Ho hadde bare vært hos noen i nabolaget en tur. Eller hvis pappa er litt for lenge i skævven, ikke kommer hjem når han sa. Ikke det at det kan skje så veldig mye når han er der, men likevel. Eller når broren min er hjemme aleine og ikke tar telefonen. Har han fått insulinsjokk? har han fått så lavt blodsukker at han har gått i koma? Da er det ingen hjemme til å redde han. Heldigvis har det ikke skjedd noe sånt enda.

Eller hvis jeg hadde fått en telefon fra mamman til Marie om at Marie var vekk. Hva ville jeg gjort da? Jeg aner ikke. Har sett det for meg flere ganger, men ender alltid at jeg må tvinge meg sjøl til å tenke på noe annet. Hvem skulle jeg da hatt drikkekvelder med, skata med, lekt med, klaga over ubetydelige hverdags ting med og være patetisk sammen med? Ledd av John og Dr. Phil med? Og hvem skulle kallt meg styggen?

Hva med Gitte? Jeg tror jeg ville fått dårlig samvittighet, for det ville sikkert vært lenge siden jeg hadde sett ho. Hvem skulle da påvirket meg til å spise litt sunnere, bare slappe av med, “mobba” meg for høyden uten at jeg tok det til meg? Hvem skulle jeg da kunne være så stygg som det bare går ann med uten å bry meg?

Eller den som kanskje er litt mer aktuell; farmor? Det vet jeg at snart vil skje, men jeg later som at det ikke er det. Ho er 80 år, farfar døde 3 måneder før han blei 84. Det er fire år siden, allerede. Jeg vet at farmor savner han, og er ganske sikker på at ho er ensom. Når farmor dør har jeg ingen besteforeldre igjen. Hvem skal da gi meg penger på 17. Mai og si “se her, her har du litt penger, ta å gå å kjøp deg en is” uansett om jeg har lyst på eller ikke? Jeg håper bare ho slipper smerter, det gjorde ikke farfar. Jeg gruer meg.

Jeg også en tendens til å se for meg begravelser, gjerne min egen. Min egen begravelse hvis jeg dør i ung alder. Hvem ville kommet? Ville hele klassen kommet? De jeg ikke prater med og som så vidt ser på meg? Hva med andre folk på skolen, de som sender meg blikk eller bare ler? Hva med de som jeg gikk med på ungdomsskolen eller barneskolen?  Hvordan vil de huske meg? Hu stille sjenerte jenta bakerst i klasserommet, eller som ho som var endel av “den styggeste gjengen på skolen” som jeg har hørt noen si. Av lærerne ville jeg sikkert blitt husket som ho stille, koslige, pliktoppfyllende jenta som tok ansvar, selvom jeg gjør lite lekser. Hva ville det egentlig gjort med familien?

Eg ser at du er trøtt,
men eg kan ikkje gå
alle skritta for deg.
Du må gå de sjøl.
Men eg ve gå de med deg.
Eg ve gå de med deg.

Eg ser du har det vondt,
men eg kan ikkje grina alle
tårene for deg.
Du må grina de sjøl,
men eg ve grina med deg.
Eg ve grina med deg

Eg ser du vil gi opp,
men eg kan ikkje leva
livet for deg.
Du må leva det sjøl.
Men eg ve leva med deg.
Eg ve leva med deg.

Eg ser at du er redd,
men eg kan ikkje gå i døden for deg.
Du må smaka han sjøl,
men eg gjør død til liv for deg,
eg gjør død til liv for deg.
Eg har gjort død til liv for deg.
Eg har gjort død til liv for deg

~ av billegg den mai 9, 2008.